Ufrivillig. Barnløs. To ord som hver for seg rommer mye – og som sammen kan bli nesten overveldende. Ufrivillig barnløshet er en livserfaring som rammer dypt og personlig. Den handler om noe man ikke rår over. Noe som ikke lar seg kontrollere, planlegge eller «løses» på vanlig måte. Det setter i gang sterke prosesser – både følelsesmessig og relasjonelt.

Håpet er ofte det som holder mennesker oppe i denne prosessen. Håp om at det skal lykkes, at hjelpen finnes, at neste behandling vil føre frem. I dag finnes det mange medisinske muligheter for assistert befruktning, og det gir et reelt grunnlag for håp. Samtidig er det strevsomt å håpe. For håpet kommer sjelden alene.

I håpet ligger både forventning og spenning – men også sorg, tvil og sårbarhet. Mange kjenner på gleden over det som kanskje skal skje, og en ivrig nysgjerrighet for hvordan det kan bli. Men parallelt kan det oppstå uro for at det ikke går. Tristhet over at det tar så lang tid. Fortvilelse over at ingen kan si hvordan eller når det vil ende. Håpet gir styrke, men det kan også tære.

Mange som går gjennom fertilitetsbehandling forteller om følelsesmessige berg- og dalbaner. De kjenner seg ikke alltid igjen i seg selv. Noen beskriver det som å være i konstant ubalanse – som om følelsene overtar styringen. Det kan gi en opplevelse av å være ustabil, eller å bli et «emosjonelt vrak». For noen blir det vanskelig å forstå seg selv – og enda vanskeligere å forklare det til andre.

Dette forsterkes ofte av møte med den medisinske delen av prosessen. Kroppen blir satt inn i et prosjekt: Få et barn. Det handler om undersøkelser, vurderinger, tabeller og prognoser. Resultater regnes i prosent, og tidsplaner i antall dager mellom menstruasjon, egguttak og neste forsøk. Så kommer kostnadene – både økonomisk, tidsmessig og følelsesmessig. Det blir teknisk. Og for mange er dette nødvendig. Det er en vei som kan føre frem.

Men midt i alt det tekniske må vi ikke glemme at det finnes mennesker bak disse kroppene. Mennesker som kan føle skyld, som strever med bivirkninger, og som prøver å holde fast på en liten flik av håp. Noen dager må de presse seg til å tro at det vil gå – og like etterpå klandrer de seg selv for at de i det hele tatt våget å håpe.

Psykologer ved Klinikk Partum møter mange som står i nettopp denne situasjonen. Det er et landskap preget av sårbarhet, skam, mot, utholdenhet og håp – alt på én gang. Det finnes ingen fasit for hvordan det er riktig å kjenne, eller hvordan man best kommer seg gjennom det. Men det finnes hjelp. Det finnes rom for å sette ord på det som skjer – og støtte til å bære det man ikke skal måtte bære alene.