En klok og litt fortvilet mamma satte nylig ord på noe viktig i en samtale med en av våre psykologer. Hun fortalte om hvordan småbarnslivet hadde vært en intens og slitsom periode, men at hun likevel satt igjen med en følelse av å ikke bli tatt på alvor. Hun opplevde at alle rundt henne – både venner, helsepersonell og kanskje også seg selv – hadde normalisert strevet hennes i så stor grad at det ble vanskelig å kjenne etter hvor grensen egentlig gikk.

Dette fikk oss til å stoppe opp og reflektere over normaliseringens rolle i møte med mennesker som strever.

I psykologrollen er det ofte naturlig å trekke fram hva som er vanlig og normalt. Det kan være beroligende å vite at man ikke er alene om å føle seg nedfor, sliten eller engstelig. Mange opplever lettelse når de forstår at det de kjenner på, ikke nødvendigvis betyr at noe er galt – det kan være en del av livets naturlige bølgedaler. I Norge har det de siste årene vokst fram en stadig mer helhetlig forståelse av psykisk helse, der uttrykk som «livet går opp og ned» og «livet er ikke for pyser» har fått mer plass enn den tidligere sykeliggjøringen.

Men hvor går grensen? Når blir normalisering et hinder, og ikke en hjelp?

Angst og depresjon er to ganske snikende følgesvenner. De kommer sjelden som lyn fra klar himmel, men kryper inn litt etter litt – ofte så gradvis at det er vanskelig å legge merke til når de egentlig ble en del av hverdagen. Tankene og følelsene som følger med, er ofte gjenkjennelige: uro, nedstemthet, lav selvfølelse, utmattelse. Men over tid vokser de i styrke og blir noe annet enn bare «vanlig slitenhet».

Når normalisering brukes for bredt, kan det føre til at noen sitter igjen med følelsen av at det bare er de som ikke mestrer det alle andre får til. Det kan svekke motet, og føre til at man venter for lenge med å søke hjelp.

Dette er spesielt utfordrende fordi angst og depresjon ofte uttrykker seg i vanlige ord: man sier at man er sliten, overveldet, litt stresset eller lei seg. Men ordene rommer mye mer enn det høres ut som. Og når man da blir møtt med «alle har det sånn innimellom», kan det føles som om det man står i blir usynlig.

Så hva er riktig da? Skal psykologer si: «Dette er helt normalt, det vil gå over» – eller heller: «Dette høres ut som noe mer enn det mange andre opplever»?

Svaret er ikke enten eller. Det handler om å lytte nøye til det som blir sagt, og lese det som ligger mellom linjene. For noen kan det være beroligende å høre at det man opplever er vanlig – at dette er et kjent mønster som psykologen har sett før, og at det finnes veier ut. For andre kan det være en lettelse å få høre at det faktisk er snakk om en depresjon, eller angst – at det har et navn, og at det finnes hjelp.

Normalisering kan være en vei inn i håp. Men det kan også bli en måte å tone ned det som burde løftes fram. Psykologer har et ansvar for å finne balansen mellom å ufarliggjøre og å anerkjenne. Noen ganger gir det handlingsrom å høre «du er ikke alene». Andre ganger gir det styrke å høre «dette er tungt, og du trenger støtte».

Det finnes ikke en enkel mal for hvordan slike samtaler bør gå. Men én ting er sikkert: Det viktigste er å lytte – ordentlig. Å høre på det som faktisk blir sagt, og bruke den faglige kunnskapen man har som psykolog til å vurdere: Hva trengs nå? En normalisering? Eller et tydelig speilbilde av at dette strevet er noe det går an å få hjelp til?

Ofte handler det om å finne det rommet sammen – der ordene gir mening, og hjelpen kan begynne.