Livet - Å vasse i usikkerhet

Lene Walderhaug er en av psykologene i Klinikk Partum. Hun tilbyr digitale samtaler

Les mer om Lene

av Lene Walderhaug

I noen situasjoner og livsfaser blir vi tett på livets store spørsmål og vi kommer nært på hva som virkelig betyr noe og er verdifullt for oss. Mange opplever at fasen rundt svangerskap, fødsel og ikke minst barseltid er en slik fase. Både mødre og fedre opplever kanskje kontakt med intens mening og en sterk følelse av kjærlighet og beskyttertrang ovenfor sitt barn. Brått har vi et stort ansvar, et annet liv avhengig av deg- en relasjon skal formes, vi skal bli barnets trygge base fysisk og psykisk. For mange er omveltningen overveldende og kan, til tross for måneders forsøk på forberedelse, kjennes brå. Det er vanskelig å vite hvordan det kjennes selv om mange har fortalt deg om det før.

Husker du når du var åtte år og noen prøvde å fortelle deg hvordan forelskelse var? Og kjærlighetssorg? Noen ting må man erfare for å forstå. De er dessuten individuelle og forskjellige fra relasjon til relasjon. Men uansett- den intense opplevelsen av å bli forelder gjør at det ofte er et «før» og et «etter» man blir foreldre - livet 2.0 er der med nye gleder og utfordringer.

​Mange opplever at de endrer forholdet sitt til risiko og usikkerhet. Der man kanskje tidligere levde livet med liten tanke om fallhøyde og hva som kunne gå galt er man nå mer opptatt av å være i forkant, ta høyde for- passe på.
Å holde et barn trygt og i god utvikling krever mye og en slik tilpasning til å tenke fremover og være mer beredt er både nødvendig og nyttig - til en viss grad.
For samtidig som vi ønsker vårt barn det aller beste, samtidig som vi håper ingenting vondt vil ramme dem, så er det noen grunnleggende sannheter om livet som fortsatt gjelder. Sannheter vi kjenner, men i hverdagen sjelden tenker mye på. For eksempel :

• Vi kan ikke forutsi fremtiden
• Det er ikke mulig å beskytte de vi elsker for all fare
• Forferdelige hendelser rammer blindt
• Livet er urettferdig
• Vi kan ikke alltid være den beste versjonen av oss selv
• Tanker er bare tanker
• Vi er dødelige og livet er skjørt

… og mange fler
 
Hvor mye smerter ikke disse sannhetene å ta inn over seg, når man sitter med sin nyfødte i armene? Vi kan få lyst til å ta kontroll.
 
Økt kontrollbehov er noe de fleste i ny rolle som far eller mor opplever og for all del- det er mye man plutselig må forsøke å ha kontroll på. Problemer kan likevel oppstå når man forsøker å ta kontroll over noe ukontrollerbart. Eller man forsøker å forsikre seg mot enhver usikkerhet.

Overdreven bekymring, sjekking, kontroll av egne tanker, følelser eller kroppslige symptomer kan føre til psykisk uhelse. I blant kan vi komme inn i mønster der vi sitter fast i forsøk på å holde oss selv eller andre trygge eller slippe å forholde seg til smerten som følger med å vite at livet er et usikkert prosjekt.

Hvis du eller noen du er glad i sitter fast i slike mønster over tid kan det være nyttig å få hjelp til hvordan finne veien ut.

To eksempelhistorier:

«Mari fikk sitt første barn Emil, for 3 måneder siden. Etter at Emil ble født har Mari strevd mye med egen søvn. Først på grunn av hyppige oppvåkninger i forbindelse med etablering av amming, men etterhvert strever hun med å sove gjennom natten fordi hun våkner gjentatte ganger med skumle tanker om krybbedød. Hun får skremmende tanker om at hun kan bli ansvarlig for å ikke avverge sønnens død hvis det er for varmt eller hvis barnet er sovende uten tilsyn. Hun står opp og sjekker om babyen puster. Noen ganger gjør hun dette opptil 5 ganger per natt. I det siste har hun trukket seg tilbake fra barselgruppe, hun tør ikke la barnet sove ute i vognen slik de andre gjør – uroen ser ut til å bli stadig verre. Tidligere kunne hun sove dagtid når mormor kom innom, nå lar hun ingen avlaste henne, hun er redd de ikke passer godt nok på. Det har blitt vanskelig i parforholdet seneste tid da hun har motsatt seg at partner får være alene med barnet de siste ukene. Partner er fortvilet for å ikke få knyttet bånd med Emil og er bekymret for Mari som i det siste har begynt å kjenne på sterk uro også dagtid med svimmelhet, hjertebank og vansker med å puste»
​
«Tore ble nylig pappa til Linnea. Midt i en stellsituasjon opplevde han at oppmerksomheten hans ble invadert av påtrengende seksualiserte bilder. Han ble veldig redd og avsluttet stellet så raskt han kunne og ba mor ta seg av stell etter dette. I etterkant av opplevelsen har han grublet mye på hva tankene betyr- kanskje han er pedofil og utgjør en fare for sitt barn? Jo mer han prøver å dytte fæle bilder vekk, jo mer opplever han at de dukker opp. Tore er livredd for å skade jenta si, han finner unnskyldninger for å ikke ha ansvar for Linnea alene og kjenner seg mislykket og trist når han ser barnet knytte sterkere bånd til mor og mormor enn til han. Mor kjenner seg overbelastet og skjønner ikke hvorfor Tore er så fraværende, forholdet lider»

Hvordan kan hjelp for Mari og Tore se ut hos psykolog?

Ofte kan hjelp til å se sine utfordringer utenfra, lære mer om hvordan tanker, følelser og kroppslige responser henger sammen være nyttig. I tillegg er det viktig å bryte ut av negative mentale mønstre og handlingsmønstre- ofte unnvikelse i forskjellige former- som man har kommet inn i. Hjelp til å dele sine utfordringer og relevant informasjon om problemet med pårørende med samt hjelp til samtale om hvordan kan støtte hverandre på en god måte videre kan også ha stor verdi for mange.

«Mari: Etter å ha lært mer om krybbedød, ha lært om bekymringsaktivitet og angstaktivering greier Mari med god støtte fra partner å gradvis redusere sin overdrevne kontroll av barnets søvn og pust. Hun kjenner seg mer opplagt og tenker klarere når hun selv sover bedre. Selv om det først kjennes vanskelig ut begynner hun å delta på barselgruppetreff igjen. Det viser seg, når hun tør åpne opp om hvorfor hun har vært fraværende, at flere har kjent på lignende vonde bekymringer. Selv om Mari fortsatt kan kjenne på en sterk uro noen ganger når hun legger Emil har hun funnet måter å akseptere at frykten for å miste er del av hennes sterke kjærlighet til sønnen.»
​
«Tore opplevde veldig sterk lettelse når han lærte hva tvangstanker er og hvordan disse har klare forskjeller fra pedofile tenningsmønster. Han hadde god nytte av å trene på hvordan disse kan håndteres på en hensiktsmessig måte. Det ble en krevende samtale å fortelle samboeren om grunnene til at han hadde trukket seg unna barnet, i starten ble hun satt ut, men med god informasjon og hjelp til å snakke om utfordringene på en hensiktsmessig måte ble samboeren Tores viktigste lagspiller på veien til å ta tilbake papparollen. Over tid lysnet humøret og fremtidstroen og både mor og far i den lille familien så frem mot pappapermisjon»